Flyktningkonvensjonen

Flyktningkonvensjonen ble åpnet for underskrifter 28. juli 1951, og trådde i kraft 22. april 1954, da seks land hadde latt seg endelig binde av avtalen. Konvensjonen var en videreføring fra flere tidligere internasjonale avtaler om flyktningers stilling. Flyktningkonvensjonen har ingen fast komité som overvåker gjennomføringen av konvensjonen i medlemslandene. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ble opprettet i 1950 som en midlertidig innsatsstyrke for å hjelpe flyktninger etter andre verdenskrig. Organisasjonen har siden blitt en fast del av FN, og hjelper flyktninger over hele verden. Høykommissæren arbeider etter prinsippene i konvensjonen, og overvåker også medlemslandenes gjennomføring av den.

Gjennomføring

I Menneskerettighetserklæringen fra 1948 garanteres flyktninger retten til å søke om opphold i andre land enn hjemlandet. Erklæringen sier ingenting om at land har plikt til å ta i mot mennesker på flukt. Hensikten med en egen konvensjon om flyktninger var derfor å pålegge mottakerlandene plikt til å ta i mot mennesker på flukt, og ikke sende dem til land der de kan frykte forfølgelse (såkalt refoulment). Spørsmålet om flyktningers status har forandret seg mye siden Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Konvensjonens krav om at et menneske må krysse en internasjonalt anerkjent grense for å kunne kalles en flyktning, gjør at mange som er på flukt fra krig og konflikt i dag ikke beskyttes av konvensjonen. Mer enn 25 millioner mennesker er i dag på flukt i sine egne land. FNs høykommissær for flyktninger arbeider nå for å få på plass et mer omfattende regelverk som også skal omfatte internt fordrevne flyktninger (IDPs).

Relatert informasjon